Aage Andersen, 11. mai 2011.
I Stockholm løper August Strindbergs tekster nedover Drottninggatan og i Oslo har Henrik Ibsen fått noen linjer på Karl Johan. Praha derimot priser ikke bare Kafka, men smykker både seg selv og byens gater som city of poets, med referanser blant annet til Macha, Seifert, Holub, Divis og Hrbal. San Francisco har for lengst rullet ut den røde løper for beat-poetene: Ginsberg, Corso, Snyder, Patchen, Ferlinghetti og mange andre.
Norge har gjennom tidene fostret tre vinnere av Nobels litteraturpris; Bjørnson (1903), Hamsun (1920) og Undset (1928). Disse tre litterære skikkelsene gjør nå også tre steder i Norge; Molde, Hamarøy og Lillehammer, til samlingssteder og kraftsentra for litteraturinteresserte og samtidig framstår stedene som mer interessante besøks- og reisemål. I løpet av noen år kan Norge igjen komme til å få en slik internasjonal pristildeling. I følge både danske og svenske kulturjournalister og litteraturkritikere, vil dette dreie seg om Dag Solstad – vår egen sandefjording, Dag Solstad. Han er selvfølgelig allerede stor – både her hjemme og ute, og i 2011 fyller han dessuten 70 år.
Har vi i Sandefjord sett hvilket åpent landskap som ligger her? At vi her sitter med en verdensforfatter – og i neste omgang en mulig nobelprisvinner? Nei! Det er mitt svar – vi har ikke sett det. Men den saken kan det bli en forandring på. Jeg tillater meg derfor å antyde noen lettere visjonære anstrøk i denne omgang. Den tunge versjonen får komme en regnværsdag. Her og nå framskrives historia, jeg vinker deg med og sammen tar vi noen skritt inn i ei framtid som er nærere enn du tror.
Med utgangspunkt i Solstad-senteret, beliggende ved Solstads Plass og under tak i den moderne delen av det forhenværende Sjøfartsmuseet, begir vi oss ut på en visuell reise, hvor materialisering av tekster og bøker så vel som boklige skikkelser og referanser, hjelper til med å konstituere et univers basert på Dag Solstads verker.
Selve Solstad-senteret er lagt til en, på et vis, moderne bygning. Den fremstår likevel som noe tidløs og gjennom en slags nøytralitet, utgjør den et godt egnet vertskap for utstillinger, montasjer, mindre arrangementer og den daglige driften. Dessuten huser dette stedet en samling av Solstad-bøker på alle språk (i tett samarbeid med Sandefjord bibliotek og Solstads norske og utenlandske forlag), utsalg av bøker, lydbøker, tekstile uttrykk, tekster, bilder, plakater, kort, opptrykk, kultreplikas osv. Herfra drives det også utadrettet litterær aktivitet, symposier, skrivekurs, forfatterkvelder, tilbud til barn via den kulturelle skolesekken osv.
Fasaden hvor murstein er lagt inn på skrå, illuderer samtidig en stor sammenhengende bokhylle. Her er steinene malt og merket ut som bokrygger. Slik blir bokhyllene henvisninger til forfattere både innenfor Solstads referansekrets og hans egne bøker. Og boksamlingen vokser på veggene og vokser over tid slik andre bokhyller gjør det. I det hele tatt er fasadene av svært narrativ karakter og forteller selv i form av tekst, tegneseriefigurer og andre uttrykk – noe som igjen peker inn mot enkeltbøker, tekster og temaer.
Solstad-forelesningen er et årlig fenomen hvor forfatteren besøker sin hjemby og holder et litterært eller annet engasjert innlegg som belyser sider ved forfatterskapet eller saksområder fra hovedpersonens interessefelt. Samtidig deles det her også årlig ut den nye litteraturprisen: Rukla-medaljen.
Figurer er det mange av i Solstads bøker. Flere av disse er materialisert og høyst til stede i og omkring bygningen og i nærområdet til Solstads plass. Her kan nevnes; Elias Rukla fra Sjenanse og verdighet, Gymnaslærer Pedersen fra Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land, Fjord fra Roman 1987 og Arne Gunnar Larsen fra Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige og flere andre. Rukla står naturlig nok i Rukla (Rukla-stubben, endestykket av Prinsensgate). Figurene er både av to- og tredimensjonal karakter og går igjen som dokker på stedets figurteater for voksne.
Andre figurer som Bjørn Hansen, kemneren på Kongsberg i Ellevte roman, bok atten og i 17. roman, Dag Solstads far (som sitter på en sky), Håkon Nyland i 25.september-plassen og personer fra krigstriologien og Familien Nordby og kamerat Stalin, og Solstad sjøl – figurert i 16.07.41, illustrerer alle sammen både enkeltbind og faser i forfatterskapet og er introduserende skikkelser til å forstå forfatterskapets mangfold og sammensatthet.
Til disse figurene hører også en del ting og gjenstander. Sånn som Ruklas paraply, Bjørn Hansens rullestol og gymnaslærerens sykkel som har den egenskap at den kan sykles på vannet med. Disse gjenstandene er utført skulpturelt og plassert rundt omkring. F. eks. den magiske sykkelen på senterets tak (og en tilsvarende sykkel + bok til litterært utlån), paraplyen hos Rukla som titter fram bak hjørnet. Hansens rullestol er starten på en av de litterære fotturene ut fra Solstads plass.
Utenfor senteret, vendt mot Sandefjordsveien, står et par store gjennomsiktige glassplater med signifikante tekstbrokker og tegneseriestriper. Og jammen har ikke forfatteren selv vært frampå med sprayboksen og tagget et utsagn om nødvendigheten av å leve inautentisk. En pekepinn på dette eksistensielle utsagn har besøkende allerede fått på Sandefjordsveien i det man kjører under jernbanebrua.
Midt på Solstads Plass står Den Åpne Bok hvor det på de oppslåtte sider er mulig å lese seg inn i en sentral Solstad-tekst. – Dette er et belyst, skulpturelt uttrykk og samtidig en signalfigur på plassen. Byrommet er for øvrig kranset av bokpermer, skriftbilder, løpetekster på vegger, på gateplan med ledetråder som fangarmer utover i byen. Og i denne lommen av byen, er plassen viet menneskene og samtalen. Biler er forvist og avregulert. Sitteplasser, servering, tilstelninger og kulturelle uttrykk har erobret uterommet som det eneste i sitt slag: et unikt sted for det akustiske uttrykk og den menneskelige stemme.
Boksider, bokrygger og overdimensjonerte taster fra skrivemaskin, pc, blyanter og skriftobjekter er her byggeklosser for å gi rammer til rommet – det akustiske rom – og slik gir det særpreg og intimitet – lukket og åpent på en og samme tid. Flere av elementene har dessuten karakter og utførelse som gjør dem egnet som byggeelementer og lekegjenstander for barn.
Samtidig er det satt opp veiskilt med retningspiler som peker i alle himmelretninger mot, for Solstad og hans bøker, sentrale byer og steder. Dette angitt i antall kilometer til det geografiske eller mentale stedet: Berlin, Moss, Skillebekk, Lillehammer, Gombrowicz, Kongsberg, Nexø Andersen, Jenan, Håøya, Blindern, Asnes, 25.september-plassen, Den Store Vekkelsen osv. Forskjellige temaer er på forskjellig vis bearbeidet, konkretisert og lagt ut som fangliner utover i byen vår. For ”Solstad i Sandefjord” dreier seg også om steder, bygninger og tilskikkelser. Som for eksempel Byparken og ”Rundekvartalet” (Roman 1987), bakgården til handelsstanden (fallskjermene i 16.07.41) og Artikkelen; 14 veier ut av Sandefjord er alle markert som steder. Disse områdene er behandlet biografisk, litterært og som kulturelle fotturer eller vandringer i bybildet. – Hvor små brosteinspodier på gatehjørner, illustrasjoner på en vegg, løpetekster i gatelegemet osv. utgjør poster, fortellerplasser, opplysningselementer i guidede turer eller opplevelser på egenhånd – literary trails / literary pub crawls (som i London/Dublin). Her kommer det også inn et par litteraturvektere. Og selvsagt må Solstads fotballgalskap – fra Ballklubben til VM—bøkene med Jon Michelet og tilbake til guttane, komme til uttrykk.
Storskjermen: Ord for Dagen, en publiseringskanal, innfelt i et butikkvindu, viser tekster i glimt hver dag med den samme regelmessighet som klokkespillet fra Sandefjord kirke toner ut fra tårnet. Og slik kan jeg fortsette berettelsen om turen gjennom byen. Likevel, til slutt: Jeg har latt meg fortelle følgende fra denne byen:
Det var den dagen da optikeren løftet blikket på Solstads plass, bussjåføren på sin Svingstol satte vogna i fri og revisoren lot pekefingeren løpe Irr Grønt langs setningenes tellekant . Dagen da skolebarna undret seg over kaffekjelens vinger, vegvesenet sådde kolon og komma og satte opp veiskilt av typen; annen fare, med nymalte spørsmålstegn på.
Ja, ordføreren leste gjerne Forsøk På Å Beskrive Det Ugjennomtrengelige fra bystyrets talerstol mens fiskehandleren pakket reker og makrell inn i novellepapir fra Spiraler. Kirkekoret slo ut håret, både i Sjenanse og Verdighet og alle Sandefjords pensjonister tok En Sleng På By’n.
Akkurat den dagen hvor malerne malte bokstaver, elektrikerne lyssatte ord og rørleggerne dro hele setninger gjennom rørgatene. Og parkvesenet skreiv linjer med blomster i bedene og menyen på byens restauranter bar boktitler på tallerkenene.
Den dagen da en hel by leste en og samme litterære tekst. For sånn var det én dag i året i den byen Dag Solstad kommer fra – En by – en dag – en tekst! Som en Medaljens Forside i kulturåret.