THE JULABRANDKALENDER

 

 

THE

DØNN DUNKLE

JULABRANDKALENDEREN.     

( based on a dozen true stories)

 

01. DESEMBER.   DAGENS JULABRAND:

«To menn står på balkongen i Fjellveien 2. De ser vestover mot det landskapet der sola kjemmer den nye dagen. I nord henger det fortsatt et par stjerner. Som bleike kopier av noe som er i ferd med å hviskes ut av minnet.»

 02. DESEMBER.  DAGENS JULABRAND:

«I hodet på Georg Ulabrand svirret det hjul – tjueni hjul. Ett hjul for hver bokstav i det norske alfabetet. Som lykkehjul på tivoli svirret de rundt, ikke med siffer rundt på omkretsens bue – men med bokstaver på sirkelsektorene.Slik kom det til ham – etter hvert.»

03. DESEMBER. DAGENS JULABRAND:

» Når verden holdes i et stramt jerngrep, vokter alles øyne på den minste bevegelse. For den som har fokus på alt, rammes selv av en underlig blindhet. Men hadde det ikke vært for; nettopp dette dobbeltsynet, ville ingen oppdaget den naturlige sammenhengen mellom den siste istid og et tilforlatelig sandkorn på jakkeslaget.»

04. DESEMBER. DAGENS JULABRAND:

«Trappa! Det var det med trappa – skitne trapper som Ulabrand kalte det. Skitne trapper måtte vaskes ovenfra og ned. Hadde de i det hele tatt funnet fram til det øverste trappetrinnet?»

05. DESEMBER. DAGENS JULABRAND:

«I denne byen var man nøye med å overholde det ellevte bud: – Du skal ikke betale skatt! Dette samtidig med at årets litterære høydepunkt manifesterte seg i konkurransen om å trone høyest opp på inntektstoppen, slik den nå en gang i året, ble publisert, på papir i Sandefjords Blad. I denne byen bodde han».

06. DESEMBER. DAGENS JULABRAND:

«På få steder i Sandefjord, hvis noen i det hele tatt, får en denne nærmest berusende adrenalitilførselen i form av totalt overblikk, total overlegenhet og tilnærmet sakralt overherredømme – slik som på Kremtoppen. Det måtte i så fall være på Overblikket, like bortenfor.»

07. DESEMBER. DAGENS JULABRAND:

«Ulabrand lå på sofaen. Han duppet av. Skyggene fikk stadig større overtak samtidig som lyssirkelen skrumpet inn. Handa fløt et sted der ute. Fri og som løst fra kroppen. Så  veltet den glasset, handa. Sånn går det med hender som blir satt fri. Han følte seg likevel beskjemmet over den frie handa.»

08. DESEMBER. DAGENS JULABRAND:

«Ulabrand gikk i sårkanten av et blødende landskap. Rue på rue var sprukket opp og blottla det flytende – det hudflådde. Han plukket opp ordet anger et sted. Han angret, men på hva?»

09. DESEMBER. DAGENS JULABRAND:

«Stedet smilte ikke akkurat innbydende, sett fra utsiden. Men skinnet bedrar som det heter. Når en tok seg bryet med å titte inn. For interiøret i Ciacco framsto som en katedral. Her ble øyet aldri mett og måtte stadig overtale magen –  mens magen på sin side ynket seg. Ganen derimot, kunne gladelig meske seg i et romersk bad av utsøkte viner».

10. DESEMBER. DAGENS JULABRAND:

«Denne innblandingen fra Italia hadde naturligvis vært ulykksalig. Han visste så altfor godt hvorfor, så godt som alle kriminalsaker i det landet hadde en tendens til å ende åpent; fordi de aldri tar slutt».

11. DESEMBER. DAGENS JULABRAND:

«Georg Ulabrand sto ute på balkongen. Det var heller kaldt. Kuldegradene tæret på tankekraften. Blikket streifet Oddefjell, Preståsens endepunkt – Gibraltar som de gamle kalte stedet hvor landtunga i sin tid endte og havet fuktet tungespissen. Til tross for all ppp’er som han ofte omtalte dem: prinsipper, planer og papirer, var virkeligheten mye sterkere. Ja, så sterk at den nærmest kastet skam over alt det andre».

12. DESEMBER. DAGENS JULABRAND:

«Litt senere løftet han glasset. Refleksene strålte i gyllengult rav. Ga vinen noen omdreiniger i klokka. Sniffet inn et komplekst sammensatt og åndende landskap. Bedøvelsen hadde ennå ikke gitt seg før han undret seg over hva som i det hele tatt lot seg kombinere med en slik smaksrikdom. Han spurte innehaveren. – Con stesso, var svaret. – Med seg selv! Svarte mannen. Dette er vino di meditazione – en ettertankens vin som skal nytes langsomt. Ene og alene – og langsomt. Svært langsom».

13. DESEMBER. DAGENS JULABRAND:

«Som et kvisthull. Som et kvisthull i likkista henger måneøyet over landskapet denne natta, tenkte Ulabrand. Et skjerpet, konsentrert – og avventende blikk».

14. DESEMBER. DAGENS JULABRAND:

«Fem mål putta guttane på troillongan den kvelden. Og det i rekkefølgen; Tegstrøm, Zanetti, Zanetti, Madsen og Thorsen. Kvelden løftet seg ytterligere beæret, med et rop av nesten afrikansk karakter: TE – ZA – ZA – MAA – THO! Og denne rekkefølgen viste seg etter hvert å bære fram et nytt språklig formular. En suggererende linje. En håpets bærebjelke. For på denne kvelden avfødte jubelen fra Lerkendal også et nytt håp om at i denne verden er alt mulig. TE -ZA – ZA- MAA – THO !!!». 

15. DESEMBER. DAGENS JULABRAND:

«Frank Alonso møtte østhimmelen med ansiktet. En svak rosa stripe pastell var i ferd med å krype over Kamfjordåsen. Fralandsbrisen tvang røyksløret fra sigaretten utover havnebassenget. Han knipset sneipen over bryggekanten og klappet den kortvokste Fea Bolt på det kjølige bronsekinnet».

16. DESEMBER. DAGENS JULABRAND:

«Borte i en mørk krok lå en annen person henslengt. Sovende eller død? Sofaen under ham var halvveis smuldret opp fra armlenet og innover. På gulvet hvilte en ubestemmelig bastardhund. Ulabrand mistenkte den for å være den stedlige representant for tidens tann. Og under neste måltid ville sansynligvisvis mannen bli av med sin første fot.»

17. DESEMBER. DAGENS JULABRAND:

«Det var slike sprang, avveier og digresjoner som hadde ledet Ulabrand til Italia. Det var slike assosiasjoner som satte ham på sporet. Og det var slike distraksjoner som hjalp ham å lete fram seg fram til bitene i puslespillet. Det var slik han var og det var følgelig slik han arbeidet».

18. DESEMBER. DAGENS JULABRAND:

«Det er vanskelig nok, selv med mange forsøk – å lære seg å leve. Alternativet gis kanskje noen ganger. Men oftest: én eneste gang. I dødslære står alle – tilslutt. Selv om de egentlig blir liggende». 

18. DESEMBER. DAGENS EKSTRABRAND:

«… Geir Ludvig Fevang leverer en skredderpasning av en langball til samuel Isaksen samtidig som han møter mykt lær-til-lær og legger ballen med fløyelsfot utover til Thomas Eftedal. Han sveiper banen med hovmesterblikket og slår ballen skrått og møtende mot triksemakeren, den samme  framstormende Geir Ludvik Fevang… Fevang skjærer gjennom Hødd-forsvaret og lirker ballen forbi målmannen. Og der – nettopp der, dukker Hamer opp! Bent Hamer fanger opp stikkballen og spaserer nonchalant med lærkula over målstreken. Geor Ulabrand strekker hals. 1 – 1!!! Endelig! Serpentiner og konfetti. tre mønstede kjempeflagg i blått og hvitt vaier i jubelbruset. Og i høyttaleranlegget dundrer en supportersang. Fortjent! Forbanna fortjent! Og forløsende. Hull på byllen? Revner Hødd-muren? Nå snur det! Det har snudd!!!»
19. DESEMBER. DAGENS JULABRAND:

«Snarveien gikk over Kilen via Bayer Street der en muntergjøk for mange år siden hadde montert et gateskilt, oppkalt etter alle båtpusserne og løse fugler som så sitt snitt til å slukke tørsten, her litt utenfor allfarvei, i ly for den store offentlighetens aldri sovende blikk. Han kom til å tenke på en viss Karlsen eller «Caruso-Karlsen» som presterte å bryte seg inn i en slakterforretning i Torggata, for så å fortsette ferden til bryggeriet og avslutte med å rappe et tiliters spann med rød mønjemaling på Sørhaug trelast. Det hele kronet han med å male verdens største bloddryppende hjerte på veggen til busskurene, hvor han tok breibeint oppstilling på sin tomme ølkasse – og med en gedigen pølsekveil viklet omkring halsen som en veldig seierskrans, løftet han sine siste bayerflasker og dirigerte takten i sin egen serenade til kvinnene. Ja, til alle kvinner og spesielt ei som overnattet i ei snekke på opplagsplassen».

20. DESEMBER. DAGENS JULABRAND:

«Ulabrand bestemte seg for å ta et oppgjør med fortida. Etter å ha tørrsmattet to ganger, tok han posene med fisherman’s friend og kylte dem i søppelbøtta hvorpå han la John Cage sitt verk; 4:33 på cd-spilleren, plasserte beina på skrivebordet, lente seg tilbake for å nyte lydløsheten – alt mens han smattet på en dobbel dose ff som han altså ikke hadde. Det banket på døra. Et hode dukket opp i dørsprekka. Hodet tilhørte en kropp med ei hand som holdt tak i ei grønn, hengende jakke. Ulabrand pekte på knaggen og lukket øynene igjen».

21. DESEMBER. DAGENS JULABRAND:

«Skulle han fortsette å lystre denne mannens fløyte? Eller si, som de fotballgale gjerne huiet ut fra tribunene på de kanter; il prendi il fischieto! Ta fløyta fra dommeren! For alle forhold som handler om kriminalitet munner til syvende og sist ut i et eneste spørsmål: – Qui bono? Hvem tjener på det?».

22. DESEMBER. DAGENS JULABRAND:

«Blomsterbyen var noe det offisielle Sandefjord arbeidet kontinuerlig med. Men under overflaten næret en helt annen flora seg av en gedigen gjærende møkkahaug av kriminelle aktiviteter. Var det til å undre seg over at sentrum, på grunn av høyt prisnivå, snart huset 5000 godt beslåtte mennesker over 50 år som ikke våget seg ut etter klokka fem?.»

23. DESEMBER. DAGENS JULABRAND:

«Tjuetredje desember: I drøye to uker hadde verden stått hvitkledt – et blendverk ville noen kalt det. For hver ny morgen avslørte morgenlyset det hvite som ennå en tone hvitere – alle vegger omkring tilværelsens mange rom, grodde tettere, tykkere, fastere. Alle trær og busker som høsten på forhånd hadde strippet og stilt opp i stive silhuetter, var gradvis forvandlet til bærere av ufattelige og samtidig esende, skyformede vinterdyner. For i de femten sammenhengende døgnene kong Vinter hadde virket med åpent gap – pustet med sitt fuktige åndedrett og dampet med sin store kroppp; åpnet dette vesenets gjerninger et veldig rom etter seg – et rike av gnistrende ull og skinnende, blank silke. Frostkniplingene formerte seg til et dekke – et sovende, loddent, blekblått hudlag av blinkende krystaller. – Det skal ufattelig mange små til for å lage noe så stort».

24. DESEMBER. DAGENS JULABRAND:

«Ulabrand vandret gjennom byen på sin vei mot Fjellveien 2. Ribbetimene lå rugende over byen. Byen var blåst for folk. Den norske familien og julekulturen satt benket rundt bordene. På denne ettermiddagen var det i tidligere tider tradisjon å skyte jula inn i Sandefjord. Husbonden gikk ut på trammen, løftet geværet og fyrte av mot himmelen. Men den gangen ulte det også gråbein i traktene omkring kjøpstaden.

På Torvet møtte han en annen vandrer og ensom ulv. Ulabrand vandret på sin vei hjemover. Den andre var ute på den store vandringen. Sannsynligvis hjemløs. Og de møtte hverandre ved postmester Hansens 17.mai-skulptur. Den andre skakket på hodet og spurte: – Du ha’kke et par schpenn te en kaffi? – Jo, svarte Ulabrand. Han romsterte dypt i jakkelomma og kom opp med en pose fisherman og en tohundrekroners seddel. Rakte den andre seddelen og spurte samtidig. – Scha’rre værra et drops? Den andre nikket.»

25. DESEMBER. DAGENS ULABRAND:

» Oliver Sem og Frank Alonso står midt på golvet. Gunder Støyten brer teppet over Ulabrand. Sem smekker døra igjen. Skrittene fyller det store trappehuset med rumlende lyd mens de tar seg ned gjennom den nattstille kroppen til boligblokka Fjellveien 2.   – Det er grytidlig morgen. Tre voksne menn omfavner hverandre slik voksne menn gjør, med buk- til bukberøringer og tunge daskende bjørnelabber. Scenen finner sted i en gul sirkel under en lyktestolpe, før de skilles i et gatekryss».

 26.DESEMBER. DAGENS ULABRAND:

» Han været mot nord, vendt mot summen av alle lyskilder som til sammen formet det enorme rosa skjæret over byen. Byen med det særegne byvåpenet; et gammelt røverskip, og over dette; en opphengt, harpunert og avlivet utgave av verdens største pattedyr. I denne byen bodde han».

27. DESEMBER. DAGENS ULABRAND:

» I denne byen bodde han. Her hørte han til på godt og vondt. Georg Ulabrand tok fram mobiltelefonen og tastet et kjent nummer. Det gikk noen sekunder.Og noen til.Han kastet et blikk utover fjorden. Så hørte han stemmen. Løftet apparatet til øret. Det var en kjent stemme som svarte.Stemmen. Det var hans egen stemme som svarte ham fra hans egen telefonsvarer. Legg igjen en beskjed, sa han til seg selv. Han vurderte saken noen øyeblikk. Han hadde tenkt å gi en beskjed til seg selv. Da var det noen som tok telefonrøret …..».

28. DESEMBER. DAGENS ULABRAND:

«Foran dem på iskanten sto et par blankpussede, sorte vintersko. Pent oppstilt, side om side. Ved siden av lå et par sorte herrestrømper. Skotuppene pekte mot den grå råka hvor sørpe og isklumper duvet sakte i åndedrettet til havet – den langsomt pendlende utpust og innpust fra Skagerak».

29. DESEMBER. DAGENS ULABRAND:

«Arturo Bandini, din stakkarslige faen, tenkte han. Dette ynkelige vesenet skyldte altså Ulabrand den tvilsomme æren av å ha blitt satt i latterlighetens skjær. Og ironisk nok hadde han foretatt seg nettopp det bokas tittel rekommanderte; nemlig – spurt støvet. Og støvet svarte – med støv».

30. DESEMBER. DAGENS ULABRAND:

«I sin meditasjon over denne etterforskningen, kretsingen omkring Bologna og hvordan han skulle bringe saken i havn, som Harald Hauken noe tvetydig meldte ham, dukket Giorgio Agamben opp i ham igjen. Det vil si Agambens tese om at alt går opp i alt.  For som Agamben formulerte seg så treffende: For eksempel; de etter hvert velfødde, samstemte og stadig mer sammensydde, siamesiske tvillinger; media og politikk. For som Agamben formulerte seg så treffende: – Alle som har kjent den tause skammen over å være menneske, har innvendig brutt ethvert bånd til den politiske makten. Skammen nærer deres tanker og er begynnelsen på en revolusjon og en exodus man kanpt klarer å skimte utgangen på.»

31. DESEMBER. DAGENS ULABRAND:

«Georg Ulabrand forlot utsikten fra ellevte etasje i Fjellveien 2. Lukket døra bak seg. sneiet innom speilet og betraktet noen øyeblikk sitt eget kroppslige kart. De topografiske konturene og lett hengende kontinenter. De blåsvarte hav som avslørte ubarberte kinn, den krumme neseryggen – ukuelig for vær og vind. Og det uregjerlige håret, mest lik en viltvoksende jungel der ikke en gang et vedtak i FNs klimapanel ville kunne krumme et eneste hårstrå på hans hode.

Et tankestreif fra den japanske poeten Shuntaro Tanikawa steg opp fra minnebrønnen: Enda en ubehjelpelig dag – men jeg har hender. Samtidig så han fram til å dele ei feit, munter og spirituell flaske vin. Den granatrøde sforzatovinen fra Valtellina. – En Albareda innkjøpt hos L’Enoteca Italiana i Via Marsala – noen dager, allerede langt tilbake og dypt inne i det historiske sentrum, av gamlebyen, i Bologna – BONONIA».